Avklaring etterlyses: Bryter vi menneskerettighetene?

Bryter helsepersonell menneskerettighetene når de følger Lov om psykisk helseverns tvangsbestemmelser? Likestillings- og diskrimineringsombudet mener det i et innspill til helsemyndighetene desember 2013. Regjeringen har ennå ikke svart. Jeg etterlyser en avklaring.

3. juni 2013 ratifiserte Norge Konvensjonen for rettigheter til personer med nedsatt funksjonsevne (CRPD), en konvensjon LDO fører tilsyn med. Ombudets leder, Sunniva Ørstavik, hevdet før jul samme år at tvangsbruk i Norge er uforenlig med konvensjonen. 

Hun ba derfor regjeringen om å erstatte lov om psykisk helsevern med et regelverk som ikke diskriminerer mennesker med psykososiale lidelser.

Det er alvorlig når Ombudet mener helsevesenet er rigget slik at det legitimerer systematiske menneskerettighetsbrudd mot personer med alvorlige psykiske lidelser (grunnkriteriet i tvangsbestemmelsene i lov om psykisk helsevern). Og når den som er satt til å overvåke lovverket, framholder at helsepersonell bryter internasjonale forpliktelser i sitt daglige arbeid.

I forkant av debatten LDO dro i gang, gikk FNs spesialrapportør i torturspørsmål, Juan E. Mendez, bredt ut med en generell uttalelse som kunne tolkes dithen at «all bruk av tvang i psykisk helsevern er tortur». Uttalelsen vakte oppsikt. Og den ga brukerorganisasjoner som ønsker en endring av det norske lovverket, et sterkt kort på hånden: De kunne hevde at FN mente vi bedrev tortur når vi tvangsbehandlet mennesker her i landet.

Selv har jeg opplevd å bli møtt med samme argument i debatter både nasjonalt og internasjonalt. Behovet for en avklaring i dette spørsmålet er derfor presserende. Og det kom da også etter at den amerikanske psykiaterforeningen skrev brev til FN. I sitt svar slår FNs spesialrapportør fast at han er klar over at hans uttalelser har blitt forstått bredere enn det hans intensjon var. Og han presiserer at hans budskap var at diagnostiske kriterier i seg selv ikke bør kunne legitimere tvangsbruk.

I mange land, også noen europeiske, er psykososial lidelser i seg selv et kriterium for å bli underlagt tvangshjemler. Det innebærer noen steder at eksempelvis personer med utviklingshemming eller psykiske lidelser blir frarøvet fundamentale rettigheter, stuet vekk og gjemt.

Tvangsbestemmelsene blir nærmest brukt som renovasjonstiltak. Det var slik institusjonalisert praksis FN-rapportøren ville til livs, og det er selvsagt ikke vanskelig å følge ham. Slik skal ingen utsettes for. (Kilde: Brev av 22. januar 2014 fra Juan E. Méndez , Special Rapporteur on the question of torture and other cruel, inhuman or degrading treatment or punishment til Dr. Jeffrey Lieberman, President American Psychiatric Association Dr. Pedro Ruiz, President World Psychiatric Association Dr. Saul Levin, CEO/Medical Director American Psychiatric Association)

Med denne avklaringen kan FNs uttalelser vanskelig brukes som en direkte kritikk av det norske lovverket. I Norge er det ikke nok at du har en psykisk lidelse i seg selv når tvang skal vurderes. Det er hvorvidt tilleggskriteriene er oppfylt, som avgjør om tvang kan brukes.

Det som likevel gjenstår, er avklaringen av om lov om psykisk helsevern bryter menneskerettighetene slik LDO har hevdet. Som et ledd i ratifikasjonen av FN-konvensjonen, gjorde norske myndigheter i to tolkningsnotater, grundig rede for hvorfor de mener norsk lovgivning harmonerer med FN-konvensjonen. Det samme gjorde Australia da de ratifiserte. Men da FN kom på tilsyn der for en tid tilbake, så de helt bort fra disse tolkningene, og mente landet enten måtte reservere seg mot konvensjonen eller tilpasse seg den. I Norge har vi ennå ikke hatt tilsvarende tilsyn. Men det er jo ikke usannsynlig at vi ville blitt konfrontert med det samme.

I utgangspunktet må vi kunne legge til grunn at norsk lovverk er i tråd med menneskerettghetene. Det er likevel vanskelig når påstanden om at tvangsbruk i Norge er uforenlig med FN-konvensjonen, blir stående. Det undergraver tilliten mellom de som trenger hjelp og norsk helsevesen, en tillit samfunnet er helt avhengig av for å kunne levere god og effektiv behandling til pasientene.

Spørsmålet er om en avklaring fra myndighetene vil bidra til ro i dette spørsmålet. Norge har allerede hevdet at dagens praksis er innenfor menneskerettighetene, og det er ikke sannsynlig at de vil endre sitt standpunkt. Og strengt tatt er det jo ikke heller opp til oss som helsepersonell, til myndigheter eller brukere å avklare hva som er i tråd med loven. I slike saker har domstolene siste ordet. Og kanskje er det nettopp domstolene som bør behandle en sak med en pasient som føler seg urettmessig utsatt for tvang, for at vi skal kunne få dagens lovgiving og praksis vurdert opp mot menneskerettighetene?