Kortslutning i departementene

På den nasjonale møteplassen Farmasidagene lot jeg meg i forrige uke igjen inspirere av Spekters direktør Anne-Kari Bratten. Hun er et fyrverkeri på enhver scene, minnet oss på fremtidens kompetanseutfordringer, og anviste løsningsforslag for helsesektoren.

Brattens innlegg har fått meg til å undres på hvordan vi i Norge styrer utvikling og utdanning av samfunnsmessig viktig kompetanse. På mitt eget område, legemidler og farmasi, har apotekbransjen så langt tilbake som jeg kan huske, varslet om at det utdannes for få farmasøyter i Norge. Stortingsmelding etter stortingsmelding slår fast at feil bruk av legemidler medfører enorme samfunnsmessige kostnader, unødvendige lidelser og for tidlig død. Samtidig roper apoteksektoren etter flere farmasøyter som faktisk kunne redusert feilbruken. Her er det en alvorlig kortslutning hos myndighetene, som ser ut til å lukke øynene for helsetjenestens kompetansebehov.

Farmasøytmangelen i Norge er så stor at apotekene over mange år har sett seg nødt til å hente inn et store antall utenlandske farmasøyter for å dekke behovet. Ingen forkleinelse for utenlandsk fagkompetanse, men synes vi dette er en akseptabel situasjon samtidig som eksempelvis farmasiutdanningen ved Universitetet i Bergen trues med nedleggelse dersom ikke finansieringen styrkes? At farmasøytimporten i tillegg fører til «hjerneflukt» fra avsenderlandene i Øst-Europa, er et sørgelig tilleggsmoment.

Vi i apotekbransjen rister på hodet over at de ansvarlige departementene ikke forholder seg til kompetansemangelen, og umiddelbart øker utdanningskapasiteten for farmasøyter. Hvilket faktamateriale er det de som beslutter utdanningskapasiteten forholder seg til? Er de ikke oppmerksomme på at i Norge har Stortinget bestemt at vi skal ha et privat apoteksystem som skal sikre norske borgere forsyning av legemidler samt kompetanse om bruken av dem? Farmasøytmangelen har vært stor over mange, mange år, og både primærhelsetjenestemeldingen og legemiddelmeldingen varsler om at apotekene er blant de mest tilgjengelige helsetilbudene vi har i Norge, som må mobiliseres ytterligere. Hva er det da som gjør at utdanningskapasiteten ikke er økt kraftig?