Hvorfor er det så vanskelig å få til løsninger utenfor boksen?

Er det fordi vi forsøker å skape innovasjon med utgangspunkt i politiske vedtak innenfor helsesektoren, i stedet for å stimulere til nytenkning på bakkeplanet? Hvor mye kreativ tjenesteutvikling kom det ut av den siste stortingsmeldingen du leste? Og hvilken var det forresten?

Å tilrettelegge for innovasjon i helse- og omsorgstjenesten er krevende. Området skiller seg fra andre typer tjenester ved at innbyggerne som bruker tjenestene stort sett sender regningen til staten, og fastlegene skal i stor grad fungere som portvakter for å begrense forbruket. Vi har valgt å organisere ansvaret og pengestrømmen gjennom ulike behandlingsnivåer. Vi tildeler helseprofesjonene og aktørene ulike roller og fullmakter dels basert på kompetanse, men også på tradisjoner og gammel vane.

Vi liker å tro at de fleste av helsetjenestene våre er kunnskapsbaserte og standardiserte, slik at de gir mest mulig helse for hver krone, og slik at de er tilgjengelig for alle. Vi bruker mer og mer av fellesskapets penger på helse- og omsorgstjenester, og minimum ved hvert regjeringsskifte, produseres det stortingsmeldinger som anbefaler hvordan Norge på ulike områder kan få mer - og bedre - helse for pengene. Ikke så sjelden følges stortingsmeldingene opp med nye utredninger, men pengebruken for å reparere helsen fortsetter å øke mens forebygging og samhandling er mangelvare.

Selv om vi er flinke med helse og behandling, er og blir Norge et lite land med få hender og hoder. Når jeg fra tid til annen lytter til hva de gjør i andre land på mitt eget fagområde, slår det meg at potensialet for å tenke nytt må være stort: I mange land bruker de apotekene med stor suksess til å få opp vaksinasjonsdekningen for influensa i befolkningen. I andre land brukes apotekene aktivt som et bidrag i røykesluttveiledning. I England har apotekene egne «serviceprogrammer» for middeladrende menn som kvier seg for å gå til legen. Og i Danmark skal befolkningen tilbys medisinsamtaler på apoteket.

Hvorfor er det så vanskelig å utnytte systemer og kompetanse annerledes? Kanskje har det noe å gjøre med at det er vanskelig å bli hørt når alle roper samtidig når det skrives stortingsmeldinger og politikken utformes. Kanskje er det vanskelig å skape innovasjon fra toppen og nedover - tredd nedover fra Løvebakken til bakkepersonellet? Løsningen? Hva med å stimulere til lokale møteplasser, gjerne i regi av kommunene, for pasienter, helsepersonell og helse- og omsorgsansvarlige. Utstyr disse med fullmakter og midler til å dele informasjon og prøve ut nye måter å samarbeide på. Fullmaktene og pengene må komme ovenfra, innovasjonen gror best fra bakken.