Vi dikterer ikke pris

Ja, prisen på kreftlegemidlene som presenteres i media er høy. Men prisen som kommer frem i media er ikke den riktige, endelige prisen. Og ja, det er viktig at myndighetene gjør en grundig kost-nytte-vurdering av disse. Men mens kost-nytte-vurderingen gjøres bør pasientene som venter på livsviktig behandling få en mellomløsning.

Det er viktig å oppklare et par misforståelse når det gjelder pris.

1. Prisen som man opererer med i media, og som er den pasienten må betale hvis han får behandlingen på f.eks. Aleris, er en maksimal utgangspris, som gjerne er satt av legemiddelfirmaets hovedkontor i et annet land. Denne prisen fastsettes EN gang. Og så er det opp til myndighetene i hvert enkelt land å vurdere legemiddelet i forhold til helseøkonomi: er nytten så stor at den forsvarer kostnadene? Denne kost-nytte-effekten vil variere fra land til land, og derfor er legemiddelselskapene klare til å forhandle i hvert enkelt land. Da går prisene ned. Dermed er den reelle innkjøpsprisen for sykehusene mye lavere enn den man må betale på Aleris, og som er prisen man opererer med i media.
2. For mange medisiner er det ofte en sammenheng mellom pris og volum: jo flere pasienter den er aktuell for, jo lavere blir prisen.

- Legemiddelindustrien skal ikke få diktere prisene. Vi skal kunne forhandle om pris og vite at behandlingseffekten er dokumentert før vi tar nye medisiner i bruk, sier helseminister Høie igjen og igjen.

Vi er helt enige! Og legemiddelindustrien dikterer ikke prisen! Prisene forhandles betydelig ned i forhandlinger med staten – gjennom metodevurderingssystemet som er etablert av myndighetene selv. Det er ikke vanskelig å forstå at sykehusene ønsker å kjøpe legemidler til best mulig pris, og det er ikke vanskelig å forstå at legemiddelfirmaene ønsker å selge til best mulig pris. Kall det gjerne profitt, for det er jo det det er! Men store deler av denne profitten brukes altså til å forske frem nye legemidler, for ja, det er det i hovedsak legemiddelindustrien som gjør. Det vi ønsker oss er gode rammer for forhandlinger – et forutsigbart og profesjonelt system som kan sikre at nye, innovative legemidler kan tas i bruk innenfor de prioriteringskriteriene og budsjetthensyn sykehusene må ta.

- Profesjonalisering av forhandlingene med bedriftene gjennom Legemiddelinnkjøpsamarbeidet og Beslutningsforum for nye metoder har ført til lavere priser. Dette er bra og gagner de fleste av oss på sikt, skriver kreftoverlege Arne Berg i en kronikk på NRK Ytring.

Det vi er opptatt av nå, er hva som skjer med pasientene mens det forhandles og mens metodevurderingssystemet gjennomgår sin prosess. Denne prosessen tar tid: legemiddelfirmaene bruker tid på å innhente dokumentasjon – den dokumentasjonen Høie etterspør i sitatet over. I tillegg har myndighetene 180 dager på å vurdere denne dokumentasjonen, der de også gjennomgår bl.a. kost-nytte-analysen. Beslutningsforum har bestemt at medisinen/behandlingen ikke skal være tilgjengelig for pasienten i denne perioden. Hva med de pasientene som kan dø eller sterkt forverre sin sykdom hvis de må vente disse månedene?

Vi mener at det bør finnes en mulighet for individuell vurdering, slik man har i blåreseptordningen. Der kan legen, på vegne av pasienten, søke om å få behandlingen dekket av folketrygden. For oss er det vanskelig å se hvorfor det skal være så stor forskjell mellom blåreseptordningen og sykehusfinansierte legemidler. Og for en pasient spiller det ingen rolle om medisinen han har behov for finansieres av folketrygden (blå resept) eller gjennom sykehusene. Det viktige er å få tilgang til nødvendig behandling. Vi må skape pasientenes helsetjeneste, ikke systemenes.

Pasienter skal ikke komme i en situasjon der de enten må betale en million kroner for ny og effektiv behandling, eller få en behandling med dårligere effekt.

- En kan tenke seg ulike løsninger som ligger mellom dagens «alt eller ingenting». Det offentlige kunne eksempelvis dekke kostnadene opp til en viss sum. Vi tar jo egenandeler for en rekke offentlige tjenester; alt fra byggetillatelser til religiøs omskjæring. Hvorfor er dette vanskeligere å tenke seg når det gjelder livsforlengende behandling?, spør Arne Berg.

Han er kanskje inne på noe?

Leder av den europeiske legemiddelindustriforeningen (EFPIA), Richard Bergström, sier til Dagens Medisin at myndighetene som forhandlere må signalisere en positiv innstilling til å ta i bruk nye legemidler, samtidig som de må være klare på hva de er villige til å betale. Han viser til at blant andre Italia tenker i ny retning, hvor Pay for performance er utbredt.

- Dette er fremtiden, sier Bergström. - Pay for performance betyr at myndighetene bare betaler for pasienter som har effekt, definert ut fra for eksempel levetid. EFPIA-lederen mener også at myndighetene må se mer på det totale kostnadsbildet: samtidig som det kommer nye og kostbare legemidler, vil det også være andre legemidler som går av patent og reduserer kostnadene betraktelig.

Så langt er 15 av 20 kreftlegemidler godkjent i metodevurderingssystemet – alle til priser som både firmaene og myndighetene er fornøyde med. Dette viser også at Norge er villige til å ta i bruk nye og innovative legemidler. Det jobbes med å finne løsninger for å få ned saksbehandlingstiden i alle ledd, og vi skal begynne arbeidet sammen med Legemiddelverket og LIS for å få til en god prosess for forhandlinger. Men det finnes altså noen utfordringer vi må løse i mellomtiden, og vi i Legemiddelindustrien ønsker å være en del av denne løsningen. Vi kan spille hverandre gode og finne løsninger i felleskap.

Men vi trenger også langsiktige løsninger. Her mener vi at myndighetene og legemiddelindustrien bør sette seg sammen og diskutere hvordan vi kan sikre bærekraft i fremtidens legemiddelbudsjett. En rekke lovende kreftmedisiner er på vei, med de helsegevinstene og samfunnsøkonomiske konsekvensene det medfører. Men det er også store fremskritt innen f.eks. MS, KOLS og Alzheimers sykdom.

Når alle disse nye medisinene kommer hadde det vært fantastisk om vi rett og slett kunne rope HURRA! Og bare det.

Karita Bekkemellem, administrerende direktør i Legemiddelindustrien (LMI)