Trappa har fått for mange trinn

Innlegg: Trude Basso, lege i spesialisering (LIS) i ortopedisk kirurgi, St. Olavs Hospital

NILS KVERNMO, DU er én av sykehusdirektørene som mener at legene ikke skal ha rett til det kollektive arbeidsvernet vi selv vet vi trenger. I et svar på min kronikk i Dagens Medisin skriver du at «arbeidsgiverne kan ikke godta at alle arbeidsplaner ved alle landets sykehusavdelinger skal settes opp etter én bestemt metode». Dette forstår vi også, og derfor står det «med mindre partene lokalt blir enig om annet…» som innledning til setningen om rullerende planer.

Du forvalter enorme offentlige resurser, og burde ikke feilinformere befolkningen.

Du skriver at legene ved St. Olavs Hospital skal kunne diskutere fordelingen av arbeidstiden med deg – og at du ikke ser behovet for sentrale kollektive rammeavtaler.

SPØRSMÅLET. Jeg har vist deg at ingen leger i spesialisering (LIS) har faste stillinger ved gynekologisk avdeling eller på kreftavdelingen. 70 % er midlertidig ansatt både på kirurgen og på medisin, og enkelte LIS-er går i vikariater på bare noen få uker. Så beskrev jeg utstrakt bruk av ulønnet overtid, at noen ble nektet å registrere overtiden og om gravide som ikke får forlenget kontrakten sin i forbindelse med lovfestede permisjoner.

Jeg spurte om du tror at en lege med slike rammer rundt egen jobb vil stille noen som helst krav til ledelsen når de individuelle planene skal drøftes.

FORSTÅELSEN. Dagen etter at jeg stilte deg dette spørsmålet, ble du intervjuet av Adresseavisen. Du sa at du prøvde å forholde deg til innlegget mitt som saklig kritikk, men at du ikke kjente deg igjen i mine beskrivelser av forholdene ved St. Olavs Hospital. Her tror jeg du traff spikeren på hodet. Det var nemlig ikke mye i denne kronikken som kom overraskende på oss legene som jobber på sykehuset, eller på dem vi har rundt oss.

Men når måloppnåelse vurderes ut fra kvantifiserbare faktorer som antallet polikliniske konsultasjoner, epikrise- og henvisningstid – og du har glemt å spørre oss om hva vi vil bli spurt om – er det ikke så rart at noe av dette er nytt for deg. I mellomvakter i helgen har jeg stilt andre leger i spesialisering, overleger og turnusleger ved St. Olavs spørsmål som jeg synes du burde ha stilt før du satte deg rundt forhandlingsbordet.

Jeg synes det er viktig at du forstår hvorfor vi frykter å miste det kollektive arbeidsvernet vårt.

OVERTIDEN. Siden vi er i midt i en pågående konflikt og jeg har det travelt med å få deg til å forstå galskapen i denne konflikten, skal du få en forsmak etter at 524 leger har svart: Over halvparten sier at de jobber overtid hver dag eller hver uke. En tredel av disse legene fører aldri overtid, mens neste tredel sjelden registrerer overtid. Det er kanskje ikke så rart ettersom 150 av disse legene personlig har blitt nektet å føre overtid av lederen sin ved St. Olavs. I tillegg har 42 leger blitt nektet å føre overtid ved et annet sykehus.

Du sier at du ikke vil ha gratisarbeid og at ingen kan pålegges arbeid ut over normal arbeidstid. Du sier at overtid skal avtales på forhånd med aktuelle leder, men dette er ofte umulig.

UFORUTSIGBARHETEN. For det som gjør at vi jobber overtid, er nesten alltid uforutsigbart. Det er småbarnsmoren på poliklinikken som får vite at hun kanskje har kreft, det er gubben på sengeposten med brystsmerter, det er operasjonen som tok lengre tid enn ventet  – og en epikrise som må klargjøres fordi bestemor plutselig fikk plass på Øya helsehus. Mener du at vi skal slippe alt vi har i hendene og gå hjem klokken fire uansett? Og mener du at vi ikke skal føre overtid for dette ettersom dette ikke var avtalt på forhånd?

Du svarer videre at du ikke kan tenke deg at gravide leger ikke har fått forlenget kontrakten sin ved sykehuset vårt. Men du deltok på et møte med tillitsvalgte senest i vår der nettopp denne problemstillingen var på agendaen. Der uttrykte du forståelse for at det var vanskelig for disse legene å stå frem med sine historier. Så langt har 19 leger svart at de ikke fikk forlenget kontrakten ved St. Olavs i forbindelse med barnefødsel. Du sier at det å unnlate å forlenge vikariatet til en gravid, er helt uakseptabelt. Jeg er helt enig.

TRAPPA DI. Trappa opp til deg har fått for mange trinn. Vi kan tenke oss at pasientene utskrives for raskt fordi avdelingen er full og nye pasienter er på vei inn. For at du skal få vite dette, må informasjonen passere fagansvarlig, seksjonsleder, avdelingssjef, klinikksjef, kanskje fagdirektør – og så deg. I fjor hadde vi i tillegg en assisterende klinikksjef.

Informasjonen skal altså forbi et volleyballag med ansvar for forlengelse av midlertidige kontrakter, ansettelse av overleger, godkjenning av overtid, det medisinskfaglige og budsjettbalansen. Jeg tror faren er stor for at noe informasjon aldri blir lagt frem, og at den informasjonen som kommer, kan forsvinne i heisen.

PÅ TROSS AV. En tredel av legene har svart at de har problem med å ta opp med sin leder kritikkverdige forhold som er relatert til arbeidsforholdene. Du sier du er prisgitt å stole på lederne dine, men du må passe på at alle i lederlinjene vet at du ikke aksepterer gratisarbeid, ulovlige midlertidige ansettelser og diskriminering av gravide.

Sykehusdriften går rundt på tross av, og ikke på grunn av, rammene vi har rundt jobben vi gjør.

UFRAVIKELIG KRAV. Sykehusleger strekker seg langt for pasientene og for egen arbeidsgiver. I stedet for at du nå velger å rasere vårt kollektive vern, synes jeg egentlig du burde komme med en takk til dine ansatte for at de tar ansvar.

Du sier selv at du ikke kjenner så godt til hvilke arbeidsforhold vi jobber under. Likevel mener du altså at du er den rette personen til å bestemme hvordan arbeidsplanene våre skal utformes. Det er nok mange av dine ansatte uenig i.

For oss er retten til et kollektivt vern mot uforsvarlige arbeidsforhold et ufravikelig krav.

Ingen oppgitte interessekonflikter