Varsler omkamp om medisinfond

I prioriteringsmeldingen som regjeringen la frem før sommeren avviser de forslaget om et nasjonalt legemiddelfond for midlertidig finansiering av legemidler i påvente av avgjørelsen fra Beslutningsforum.

Både Venstre, Kreftforeningen og Legemiddelindustrien har ønsket seg en slik ordning. Bakgrunnen er at det i dag tar lang tid å ta i bruk nye og innovative legemidler og medisinskteknisk utstyr. Dette skaper igjen et klassedelt samfunn der pasienter med god råd betaler for behandlingen selv, mens andre pasienter må vente, argumenterer de.

Les også: Venstre vil ha fond for dyre legemidler

Venstre vil jobbe mot regjeringen
Men regjeringen mener forslaget om et legemiddelfond bryter med prioritering og målet om likeverdig tilgang. Særlig vil et eget kreftfond kunne hindre likeverdig tilgang til helsetjenester på tvers av pasientgrupper, heter det i meldingen. 

I tillegg vil myndighetenes forhandlingsposisjon overfor legemiddelindustrien svekkes i form av mindre insentiver til å framskaffe og sende inn dokumentasjon, påpekes det. Regjeringen mener en slik ordning dermed vil kunne virke mot hensikten om rask tilgang til legemidler med akseptabel pris.  

– Jeg er ikke enig i regjeringens vurdering og kommer til å jobbe for et fond, sier Ketil Kjenseth, helsepolitisk talsperson Venstre til Dagens Medisin.

Universelt fond
Han understreker at Venstre ønsker seg et universelt fond for utstyr og legemidler – ikke bare for kreftmedisin. Han henter inspirasjon fra England, der et kreftmedisinfond ble opprettet i 2010 – en såkalt «maybe field» eller avklaringsfil. Det førte raskt til kraftige budsjettoverskridelser, men Kjenseth mener vi kan lære av britenes feil.

– Kan det samme skje her, at industrien vil utnytte ordningen?

– Nei, ikke så lenge dette gjelder i en avgrenset periode og for et avgrenset antall legemidler. 

Et slikt «kanskje»-fond skal bare gjelde for EU-godkjente legemidler i maksimalt to år, og legemidlene som kommer gjennom nåløyet skal følges opp med evaluering og følgeforskning, ifølge Kjenseth.

Risikovilje
Han mener debatten som foregår i dag er «umoden» og for fokusert på penger.

– Jeg vil reise en debatt om pasientenes vilje til risiko. Mange pasienter samler inn penger og reiser til utlandet for behandling fordi de er villige til å ta stor risiko, både på egne vegne, men også på andre pasienters vegne. Penger som blir til overs etter slike innsamlingsaksjoner, fordi pasienten dør før behandlingen er fullført eller av andre grunner, bør gå inn i dette fondet, mener Kjenseth.

Som eksempel nevner han ALS-pasienter, der mange ifølge Kjenseth opplever at de ikke får tilstrekkelig behandling i Norge. På grunn av dårlige utsikter er en del pasienter villig til å ta stor risiko ved å søke behandling i utlandet.

Spleiselag
Han ønsker seg altså et spleiselag mellom det offentlige, private og pasientorganisasjoner. Han mener dagens ordning, hvor slike initiativ overlates til enkeltpersoner, bare stimulerer til klassedelt omsorg.

– Når man snakker om fond så er det jo ikke «friske» penger, men penger fra den samme statskassen som kunne vært brukt annerledes?

– Dette griper inn i en del prioriteringer, men det vil bidra til stor utvikling uten at det trenger å koste skjorta for det offentlige. Høie er villig til å bidra med null kroner inn i fondet, Venstre sier 100 millioner. Jeg tror det vil utløse en stor innsats fra private bidragsytere, enten det er Stein Erik Hagen eller Kreftforeningen, sier Kjenseth.

– Skal disse bidragsyterne være med å bestemme hvilke medisiner som skal inn i «kanskje»-fondet?

– Nei, bidragsyterne skal ikke bestemme hva som skal inn i fondet. Det skal reguleres av staten basert på faglige prioriteringer.

Mener Norge er bakpå
– Dersom legemidler har dokumentert effekt og kostnadseffektivitet vil de jo få innpass i Norge. Kan man gi pasientene falskt håp ved å støtte behandling som ikke er godt nok dokumentert?

– Det er krevende, men ordningen skal brukes i tilfeller hvor Beslutningsforum sier medisinen er lovende, men hvor det er ikke er nok dokumentasjon til å si ja.

Kjenseth mener Norge er «bakpå» på å ta i bruk ny innovasjon.

– Skottland har hatt en åpen MR-maskin for å diagnostisere nakkeskade siden 2002, men ikke vi. På protonfeltet har vi mistet ti år med kompetanseutvikling og stamcellebehandling er motvillig tatt i bruk. På vegne av pasientene må vi være mer frampå og delta i utviklingen. Det er behov for å legge til rette for å ta tidlig i bruk ny teknologi og legemidler.

LMI vil ha varig modell
Heller ikke Legemiddelindustrien gir opp kampen for alternative finansieringsordninger.

– Regjeringen skyter ned ideen om fond, og de skyter ned ideen om midlertidig finansering. Det tar vi til etterretning. Men slik vi ser det skyter de bare ned ideen om en pott penger som brukes til å finansiere et legemiddel i en begrenset periode. Vårt forslag handler ikke om det. Tvert imot handler vårt forslag om en overgangsordning om en varig finansieringsmodell som kan finansiere legemidler som er til metodevurdering og som på et eller annet tidspunkt, når Beslutningsforum har fattet en avgjørelse, vil bli tatt i bruk, sier seniorrådgiver i LMI, Erling Ulltveit.

LMI ønsker at pasientene skal få tilgang til legemidlene mens prisforhandlingene pågår. Forslaget innebærer at staten skal få tilbakebetalt mellomlegget etter at rabatten er fremforhandlet – og dermed ikke tape en krone, ifølge LMI.

– Avtalen får således «tilbakevirkende» kraft. Blir det bestemt at legemiddelet ikke skal tas i bruk, får staten tilbake en forhåndsdefinert rabatt fra det aktuelle firmaet. Dette er en vinn-vinn situasjon både for pasientene, legemiddelindustrien og staten, sier han.