Et system for handling

Hans Christian Lillehagen, generalsekretær i ExtraStiftelsen Helse og Rehabilitering
UNDER HØYRES landsmøte nylig snakket Erna Solberg om «hverdagsintegrering» i sin landsmøtetale: «De nyankomne forventes å gjøre en innsats med å lære norsk og følge norske lover og regler. Men de må også møte et samfunn som er inkluderende; folk som vil snakke med dem».
Det er heldigvis mange som vil bidra og hjelpe med det de kan. Er det noe som gjør Norge til et spesielt land i verdenssammenheng, er det vår dugnadsånd og det store antallet mennesker som engasjerer seg i frivillighet.
FRIVILLIGHETEN. Det er nærliggende å tenke at hverdagsintegrering handler om at hvert enkelt menneske i Norge forventes å gjøre en liten innsats. Når noen får lyst til å bidra, organiserer de seg gjerne gjennom frivilligheten – enten gjennom en etablert organisasjon eller i et adhoc-initiativ som Refugees Welcome. For oss som representerer frivilligheten, er det åpenbart at «hverdagsintegrering» henger sammen med en sterk frivillighet.
Frivillige organisasjoner som Norsk Folkehjelp, Redd Barna og Røde Kors har gjort, og gjør, et uvurderlig arbeid i flyktningarbeidet. Både med akuttarbeid som å assistere overføringsflyktninger og bistand med praktisk hjelp og informasjon til integreringsarbeid med aktiviteter rettet mot flyktninger, turgrupper og norskkurs. Det ville ha vært en helt annen virkelighet uten dette arbeidet, og dette vet statsministeren.
ANSVARET. Frivilligheten har ofte en unik evne og mulighet til å bidra til å løse nye samfunnsutfordringer. Den tar ansvar når den ser at kunnskap mangler, systemer er rigide eller mennesker trenger hjelp. Frivilligheten gidder ikke å drive på med ting som ikke nytter, men er villig til å forsøke seg på nye tanker og sette dem ut i live. Frivilligheten fungerer også best når den er fri og ikke styrt av det offentlige.
Hvis man skal lage politikk ut av dette, er man derfor nødt til å snu på flisa. Det kan ikke bare være sånn at myndighetene stadig skal bestille oppdrag fra frivilligheten – frivilligheten må også kunne kreve noe tilbake fra myndighetene.
Norsk helsevesen er ett av verdens aller beste, men til nå har det vært avgjørende at frivilligheten, gjennom å være interesseorganisasjoner, har satt press på det offentlige helsevesenet for å drive frem utvikling.
TIDSBRUKET. Når det offentlige helsevesenet beslaglegger såpass store midler innenfor helsesektoren som den gjør, virker det merkelig at det ikke finnes flere og sterkere insentiver for den til å utvikle seg og prøve å bli bedre. Hvorfor tar ikke for eksempel helsetjenestene i bruk ny kunnskap som gir bedre behandling til pasientene? Hvorfor blir ikke åpenbare fremskritt innen helseteknologi tatt raskere i bruk?
Nylig var helseminister Bent Høie og besøkte et prøveprosjekt i Oslo hvor enkel bruk av helseteknologi gir vesentlig færre innleggelser og en tydelig forbedring av pasientenes hverdag gjennom tettere oppfølging. Det offentlige sparer unødig brukte skattekroner og man gir bedre helse. Gode ideer som dessverre kan ta tiår å nå ut til flere brukere i Norge.
BYRÅKRATIET. Offentlig sektor er muligens rigid og konservativ i sin natur, men man kan spørre seg om sektoren har slått seg helt til ro med dette utgangspunktet?
Et system uten fleksibilitet og endringsvilje kan være med på å hindre integrering, både av nyankomne flyktninger, men også mange eldre og marginaliserte i vårt samfunn. Smale skjemaer og retningslinjer samt et byråkratisk språk gir større avstand. De frivillige organisasjonene er tvungne til å betale unødige avgifter og merverdiavgift, for så å kreve dem tilbake fra staten. Denne kompleksiteten i det norske samfunnet bidrar til fremmedgjøring. Flyktninger og innvandrere forventes å forstå alle former ved det norske samfunnet allerede ved grensen – et samfunn stadig flere av oss etnisk norske også har problemer med å forstå og navigere i.
UTVIKLINGEN. Det finnes utallige eksempler gjennom historien på at frivilligheten har tvunget frem utvikling innenfor helsevesenet der det ikke har kommet av seg selv. Frivilligheten hadde en viktig rolle i å etablere de institusjonene innenfor velferdsstaten som i dag tar seg av syke og pleietrengende. De store folkehelseorganisasjonene kom i stand som store bevegelser for å bekjempe tuberkulose, hjertelidelser og kreft.
Nå ser vi også andre, men ikke mindre alvorlige, helseproblemer i befolkningen som diabetes, fedme, utenforskap og psykiske lidelser. Noen har flere lidelser samtidig. Funksjonshemmedes deltakelse i samfunnet er ikke i mål, selv om mye også er bra.
Da Landsforeningen for uventet barnedød i 1999 lanserte kampanjen «denne siden opp når jeg sover» på en babybody i 1999, var det med på å bidra til en reduksjon i antall krybbedødsfall. Dette ble etter hvert en del av det offentlige tilbudet, og mange er kanskje ikke klar over at det startet som et frivillig initiativ.
KUNNSKAPSBYGGINGEN. Måten frivilligheten er organisert på i Norge, gjør at den har en unik evne til, og ønske om, å bygge kunnskap og bedre folks liv. Ingen sektor kan være like kreativ, innovativ, fleksibel og varm som den frivillige sektoren. Her blir de gode ideene realisert, med kort vei fra idé til handling.
Ny teknologi og utviklingen i samfunnet generelt er i ferd med å endre frivillighetens organisering, fra å være medlemskapsbasert til å bli aktivitetsbasert. Dette gjør at også nye grupper, som tidligere ikke har hatt tradisjon for å jobbe frivillig, nå bidrar i større grad. Bare for ti år siden var det vanligst å være aktiv i en organisasjon, nå er det vanligere å delta i flere frivillige tiltak og organisasjoner.
MULIGHETENE. Rekrutteringen til frivillig innsats er annerledes nå og vil fortsette å ta nye former. Samtidig har man de tradisjonelle frivillige organisasjonene, som også bidrar mye.
Vi oppfordrer partiene til å ta inn over seg denne virkeligheten og se de nye mulighetene endringene fører med seg. Det er stadig økte behov for frivillig innsats – og det trengs et løft for det frivillige helsearbeidet i Norge. Vi trenger ambisiøse politikere som tør å ta et ansvar på vegne av frivilligheten, og ikke kun bestille oppdrag der det mangler offentlige penger.
Ingen oppgitte interessekonflikter