Om offerets uutholdelige letthet

Marit Figenschou, statsviter, foredragsholder og forfatter. Revmatiker, bosatt i Oslo
DENNE TEKSTEN bygger på egne erfaringer av å være et offer, men også møter med andre som av ulike årsaker har blitt det. Sykdom er én av grunnene, men å miste noen som står en nær, bli skilt eller miste jobben, er andre eksempler. Samtlige årsaker er hendelser som setter dype spor og som kan rokke ved selve livsfundamentet ditt. Mange trenger hjelp for å komme seg på bena igjen, enten av venner og familie eller fra profesjonelle.
I mitt tilfelle inntok jeg temmelig raskt offerrollen etter at jeg fikk en alvorlig kreftdiagnose og flere revmatiske diagnoser.
SELVMEDLIDENHET. De livsomfattende endringene var mer enn jeg kunne takle, fremtiden opplevdes usikker og utrygg. Selvmedlidenhet, bitterhet og misunnelse var sterke følelser som tok stadig mer plass, inntil jeg mistet styringen på mitt eget liv. Venners, kollegers og families tilværelse fremsto rosenrøde: Fra mitt ståsted hadde de alt, fikk til alt og var uten bekymringer.
Noen kan synes det er interessant å høre på gjentakende historiene om udugelig sjefer, kjærester og leger en stund, men for omgivelsene blir offeret for slitsomt i lengden og konsekvensen blir at stadig færre svarer på telefon eller e-post. Offeret blir sittende igjen med skam og ensomhet. Offeret sliter ofte ut sine nærmeste.
ANSVARSFRASKRIVELSE. I ettertid kan jeg se at jeg fraskrev meg ansvaret, men da livet mitt i den perioden opplevdes ubetydelig, orket jeg ikke å måtte sitte med skylden. Det var viktig å få bekreftet at feilen ikke lå hos meg – og at ingen kunne ha det verre. I et liv som oppleves mislykket, blir det lett å skyte fra hofta. Alle andre har skylden, og i mitt tilfelle var det mange å legge ansvaret på: Eks-kjæresten, legen, sjefen – ja, til og med statsministeren lå dårlig an. Verdenen gikk meg imot, og det var de andre som måtte stå til ansvar.
Selv ikke naturkreftene fikk unnslippe – en medpasient på sykehuset fortalte at om bare været i fjor sommer hadde vært bedre, hadde alt vært annerledes. Mest alvorlig er det at de som kan hjelpe deg -Nav og helsearbeidere – står for hugg. De har en krevende oppgave å nå frem med tiltak.
OMTANKE. Alt jeg ønsket da jeg var syk, var å bli sett, bli gitt omsorg, trøst og kjærlighet. Jeg trengte bekreftelse på at noen virkelig brydde seg om meg, jeg sultet etter kjærlighet og omtanke. Jeg hadde ikke evne til å se noen egenverdi eller at jeg var i stand til å utrette noe positivt.
Fra mitt ståsted var jeg et mislykket menneske uten fremtidsutsikter. Forandring var det jeg ønsket og hadde mest behov for – jeg visste bare ikke hvordan jeg skulle få det til.
FINNE MENING. Offerrollen er altoppslukende og suger krefter. I starten var det diagnosene som eide meg, de styrte alt og gjorde at livet føltes uutholdelig. Det krevde stor innsats å komme meg ut av den situasjonen. Det viktigste er selvinnsikt – og innse at du har et problem. Det kan skje ved at ensomheten til slutt blir uutholdelig og at man bare må finne en løsning. Det kan også skje ved at de nærmeste klarer å overbevise deg om at det finnes noen lyspunkter i livet og at ikke alt er mørkt og trasig. En god start kan være å finne noe meningsfullt i livet og bygge seg gradvis opp derfra. Man må forsøke å vekke ansvarsfølelsen i seg selv og ta tilbake regien i eget liv.
Det tar tid å finne ny mening i det meningsløse, men det er mulig. Min løsning har vært å jobbe systematisk over tid sammen med en veileder. Det har kostet tid og ressurser, men har vært verdt det.
GI HÅP! I disse tider øker arbeidsledigheten. Mange vil oppleve det som urettferdig – livet selv er urettferdig, og offerrollen er faretruende nær. Både i Nav og primærhelsetjenesten må offerrollen tas på alvor. Utfordringen er å finne noe som er positivt, noe som gir mening, glede og håp. Det er sentralt at det sikres forankring og eierskap til noe positivt i livet – en aktivitet man har lyst til.
For å få dette til, må Nav ha kunnskap om offerfeltet. Uten innsikt vil ikke tiltak nå frem. Jo lengre tid som går, desto vanskeligere er det å komme løs. Lykke til, Nav!
Interessekonflikter:
Marit Figenschou har forfattet boka «Til Sydpolen. Ingen bragd». Hun blogger på eget nettsted; www.heltsykt.no