Skriftlig samtykke eller reservasjonsrett – en viktig debatt!

Greger Lønne, spesialist i ortopedisk kirurgi og overlege ved Sykehuset Innlandet, Lillehammer. Gjesteforsker (Fulbright) ved Massachusetts General Hospital/Harvard Medical School, Boston, US

SKAL VI forbedre behandlingen av pasienter ved norske sykehus, må vi systematisk samle inn informasjon om behandling og resultat for å tilegne oss ny kunnskap. Denne kunnskapen må vi dele. Dette er grunntanken ved nasjonale kvalitetsregistre. Men bør ikke dette også komme de sykeste pasientene til gode?

Professor Geir Hoff blåser liv i en viktig debatt i sin kronikk «Ut med samtykkekravet, inn med reservasjonsretten!» i Dagens Medisin (19/2015). Debatten er både kompleks og utfordrende. Kompleks fordi det trekkes en linje mellom data brukt i kvalitetsarbeid og data brukt i forskningssammenheng. En grenseoppgang som ikke alltid er like klar. Og debatten er utfordrende fordi man setter personvern opp mot helse.

Det er lett å bli beskyldt for «å banne i kjærka» når jeg, som Hoff, mener at dagens krav om skriftlig samtykke til kvalitetsregistrene må endres til reservasjonsrett. Men utfordrer vi da det hellige personvernet?

UTFORDRINGER. Informert skriftlig samtykke må til for at data fra pasienter skal bli registrert i de fleste nasjonale registre i Norge. Dette er ikke noe problem hos friske, oppegående pasienter som skal inn til planlagt behandling. Utfordringene gjelder pasienter som kommer inn akutt syke, der hovedfokuset er rask behandling. Som den eldre demente med hoftebrudd, pasienten med hodeskade, eller akutt abdomen.

Innhenting av samtykkeerklæring kommer da i annen rekke. Ikke alle akutt syke er i stand til å skrive under et informert samtykke i løpet av oppholdet. Mange kommer uten pårørende som kan ta avgjørelsen i deres sted. Og i en hektisk situasjon kan dette ofte bli prioritert bort.

HVA MED RESERVASJONSRETT? Det er selvsagt like vanskelig for akutt syke pasienter å reservere seg imot som å skrive under et samtykke. Men dette er noe man kan ta stilling til på generelt grunnlag, uavhengig av en ev. sykehusinnleggelse. Man kan også reservere seg i ettertid.

Min erfaring er at de fleste samtykkekompetente ønsker å bidra til forbedret kunnskap ved å dele data om sykdommen de behandles for. Med reservasjonsrett ligger initiativet, og muligheten til å la være, hos pasienten eller hos pasientens familie.

DELE BYRDEN, IKKE KUNNSKAPEN? Den skandinaviske samfunnsmodellen er basert på at «alle skal bidra». Det offentlige betaler for helsetjenester av felleskapets pott slik at alle får lik rett til behandling. Er det ikke da rimelig å forvente at «alle skal bidra» med data for å gjøre helsevesenet best mulig? Da er reservasjonsrett framfor skriftlig samtykke en rimelig ordning som ivaretar felleskapstanken, uten at personvernet blir krenket. Slik det fungerer i Sverige og Danmark.

Forskning på registerdata er en viktig kilde til kunnskap, og kvaliteten blir bedre hvis alle bidrar. Det vil bli lettere ved å innføre reservasjonsrett istedenfor skriftlig samtykke. Dette vil utvilsomt også komme de sykeste pasientene til gode.

Ingen oppgitte interessekonflikter