Mer standardisering gir ikke mer brukermedvirkning

Sigrid Ramdal, styremedlem i Norsk forening for psykisk helsearbeid
EVA BIRINGER OG Miriam Hartveit gir 7. desember et tilsvar til mitt innlegg om pakkeforløp i psykisk helse-tjenestene, skrevet på vegne av Norsk forening for psykisk helsearbeid. De tar til orde for forbedringer av psykisk helsevern, noe som er lett å støtte dem i. Men hvordan kan de vite at innføring av pakkeforløp vil gi en slik forbedring?
Det foreligger ingen god dokumentasjon på effekten av innføring av pakkeforløp i Danmark. I kontakt med danske fagmiljøer hører vi om at forløpene deles opp, med ulike behandlere som gir utredning og behandling, og med lang ventetid imellom. Forløpene er svært begrensede, og det gis mest gruppeterapi da dette lønner seg i pakkesystemet. Faglige vurderinger kommer i andre rekke.
SELVMOTSIGELSE. Nå vet vi ikke om dette bildet er representativt, men det bør nok ikke tas for gitt at pakkene har ført til forbedringer. Det er uforståelig at man uten å ha undersøkt dette grundig, vil sette i gang en tilsvarende prosess i Norge.
I likhet med helseministeren mener Biringer og Hartveit at brukermedvirkning kan sikres i pakkeforløpene. Men hvordan dette skal foregå, har vi til gode å få forklart. Det er en selvmotsigelse at mer standardisering skal gi mer brukermedvirkning. Pakkene legger premisser og tidsbegrensninger for forløpet, basert på diagnosen som er stilt innledningsvis. Dette står i motsetning til tanken om terapi som en likeverdig relasjon, hvor den enkelte bruker får tid og rom til å utvikle sin selvforståelse og er med på å utforme sin egen behandling.
DOMINANT ROLLE. Psykiatriske diagnoser er lite presise, og ifølge forskningen kan de ikke gi gode føringer for hvilken terapiform som vil være virksom, eller hvor lang tid prosessen vil ta. En slik idé bygger på den medisinske modell, som vi i Norsk forening for psykisk helsearbeid mener har en for dominerende rolle i psykisk helsevern. Med pakkeforløp vil denne modellen bli enda mer framtredende, til fordel for andre forståelser av psykiske problemer, hvor mennesket, og ikke diagnosen, er målestokken.
Biringer og Hartveits poeng om at brukere ikke får det de har krav på, er viktig. Muligvis kan sjekklister sikre at rettighetene blir oppfylt, men det er vanskelig å se noen grunn til at dette måtte ta form av diagnosebaserte pakker.
HASARDIØST. Videre ville det være klokt å undersøke bakgrunnen for at ting ikke blir gjort som de skal. Det er en kjent sak at spesialisthelsetjenesten preges av høyt arbeidspress og mye krav til dokumentasjon. Hvis de ansatte strever med å rekke alle standardprosedyrer og registreringer de er pålagt, vil enda en sjekkliste neppe løse problemet – og i hvert fall ikke gi mer brukermedvirkning. Kanskje er det heller økte ressurser som skal til? Mer tid ville muliggjøre mer samhandling eller flere terapitimer, alt etter hva den enkelte bruker har behov for.
Biringer og Hartveit har rett i at forbedringer må til. Men å gå for en modell som gir økt standardisering, som ikke støttes av forskning, og uten først å få grundige evalueringer fra nabolandet vårt, synes hasardiøst.
Ingen oppgitte interessekonflikter
Referanser:
Mandelid, L. J. (2014). Psykisk helsearbeid som vareproduksjon. Tidsskrift for norsk psykologforening, nettutgave. http://www.psykologtidsskriftet.no/index.php?seks_id=422045&a=4
Strand, N. (2012). Psykologer i skvis. Tidsskrift for norsk psykologforening, nettutgave. http://www.psykologtidsskriftet.no/?seks_id=216872&a=3
Stänicke, E., Oddli, H. W., Halvorsen, M. S. og Benum, K. (2015). Psykoterapiforskningen støtter ikke pakkeforløp. Morgenbladet, nettutgave. http://morgenbladet.no/2015/09/psykoterapiforskningen-stotter-ikke-pakkeforlop