Helseforetak er uegna

Svenn Arne Lie, statsviter og rådgiver i Fagforbundet, Oslo
OMDANNELSEN fra sjukehus til helseforetak i 2001 innebar tre avgjørende endringer i måten det offentlige helsevesenet i Norge ble organisert, finansiert og styrt på. Den første var at eierskapet til sjukehusene ble sentralisert fra fylkeskommunen til staten. Den andre endringen var at budsjettstyringen og kontantregnskapet ble byttet ut med forretningsregnskap. Istedenfor å ha regnskapssystemer med informasjon om hvordan offentlige bevilgninger ble brukt, innebar overgangen til forretningsregnskaper at informasjon om verdier og lønnsomhet ble prioriteringsredskaper for styringen av det offentlige helsevesenet.
Det tredje elementet ved omorganiseringen til helseforetak, var at folkevalgt styre ble byttet ut med konsernstyrer.
LØNNSOMHET. Etableringen av helseforetak brøt fundamentalt med tradisjonen for demokratisk forvaltning av, og politisk kontroll med, sjukehustilbudet i landet.
Summen av disse tre endringene er følgende: Framfor at folkevalgte representanter demokratisk styrer, planlegger og prioriterer fellesskapets ressurser i tråd med befolkningens helsebehov og politiske målsettinger, gjør foretaksreformen at planlegging og prioritering av helsebehov skjer gjennom forretningsdrift og lønnsomhetsstyring. Prioriteringene foretas av ikke-valgte personer i konsernstyrene. Foretaksmodellen og helseforetaksloven er virkemidler for å snu pasientprioriteringen bort fra politisk styring og helsefaglige vurderinger, og over mot lønnsomhetskriterier.
POLITIKK. Sammenblandingen av forretning og forvaltningsprinsipper er kjernen i omgjøringen av sjukehus til helseforetak. Omgjøringen var verken nødvendig eller optimal, den var et resultat av politiske valg, interesser og makt.
Det ligger i kortene at denne organisasjonsformen, der man går langt i å imitere lønnsomhetsfokuset i forretningslivet, produserer andre avgjørelser og prioriteringer enn det et folkestyrt sjukehusvesen ville gjort. Sagt på en annen måte: Foretaksmodellen egner seg for helt andre virksomheter enn til å forvalte fellesskapets skattemidler til å utføre sentrale samfunnsfunksjoner.
OPPRØR. Nettopp dette er årsaken til en kaotisk situasjon. Stortinget bevilger penger ut ifra politiske formål, mens styring, organisering og finansiering i konsernledelsen i helseforetakene handler om lønnsomhet. Det gir ulik virkelighetsoppfatning i Stortinget og i helseforetakene om helsepolitikken. Derfor må helseminister Høie nå svare for Stortinget.
Men problemet er ikke Høie. Det er et bredt opprør mot den manglende demokratiske styringen, og kontrollen, med helsesektoren. Mot allmektige konsernstyrer, byråkrati og butikktankegangen i sjukehusene, og mot målstyring som undergraver kvalitetsledelse og ansattes faglige vurderinger. Det er et opprør som handler om folks grunnleggende behov for gode helsetjenester, og om ansatte og pasienter som overkjøres av forretningsdrift og ledelsens lønnsomhetsfokus. Det er opprør mot helseforetakene.
ENDRINGER. Konsekvensene av svekka folkevalgt styring og påført forretningsdrift av helsetjenestene, kommer ikke til å bli mindre synlige i tida framover. Endringer presser seg fram i helsesektoren, spørsmålet er i hvilken retning.
Det er innlysende at folkevalgte må forvalte fellesskapets ressurser og finansiere behov i tråd med politiske målsettinger i helsepolitikken. Helseforetakene egner seg ikke til å oppfylle dette formålet.
Ingen oppgitte interessekonflikter