Movember-dialog

Njål Flem Mæland, fastlege ved Hallset legesenter og universitetslektor ved NTNU
DET ER relativt bred enighet blant fagfolk om at PSA-screening medfører større ulemper enn fordeler (1). Helsediektoratets anbefaling er likevel at den enkelte selv skal velge om han vil ta en slik undersøkelse (2). Valget skal være basert på informasjon fra legen.
Tilsynelatende burde en slik informasjon være enkel å gi. Det er det ikke. Det viser seg vanskelig for flere enn Stein Erik Hagen å forstå at det i dette tilfellet ikke er noe poeng i å stille en tidlig diagnose (3).
Dialogen nedenfor er hentet fra hverdagen på et fastlegekontor, og viser hvor vanskelig valget kan være for den enkelte. Den viser også hvor krevende det kan være for legen å gi denne egentlig enkle informasjonen.
SAMTALEN. – Da har du ordnet alt jeg ville ta opp med deg i dag. Det var bare en liten ting til: Når vi først tar blodprøver, vil jeg gjerne at du også tar en prostataprøve.
– Du tenker på å ta en PSA-test?
– Ja. Flere naboer har sagt at jeg må få tatt den, og en kollega har fått prostatakreft. Han ville ikke ha vært i live om legen hans ikke hadde tatt testen.
– Så derfor har du tenkt at det kan være lurt å ta en slik test?
– Ja, og så har jo vi mye kreft i familien, da.
FORVIRRINGEN. – Jeg forstår at du er bekymret. En kollega av deg har fått prostatakreft, og det er mye kreft i familien din. Er noen av krefttilfellene i familien prostatakreft?
– Nei, jeg tror ikke det, men det var noe med prostata hos en onkel.
– Ok. Det er som du selv sier, fort gjort å sette det krysset på blodprøveskjemaet, men du må vilte litt mer om hvilke fordeler og ulemper det er ved å ta denne testen.
– Hva mener du? Det må jo være en fordel å finne kreften så fort som mulig? Min kollega ville jo ha vært død i dag om han ikke hadde tatt testen.
– Jeg forstår godt at du tenker slik, og det virker jo veldig enkelt: Finn kreften tidlig, og gjør noe med den slik at den stoppes. Litt overraskende så viser det seg at det kanskje ikke er så lurt likevel.
– Det kan jeg ikke forstå. Min kollega ville ha vært død i dag om han ikke tok prøven.
PROBLEMET. – Jeg forstår. Anbefalingene fra helsemyndighetene er at du kan ta prøven om du vil, men bare etter å ha blitt informert, også om ulempene. Ulempene er så store at selv i USA, hvor det er mye penger i slikt, har urologforeningen sluttet å anbefale testen.
– Javel.
– Altså: Dersom det var slik at vi fant kreft og kunne behandle det enkelt og greit, og så helbrede folk fra noe de senere villle ha blitt syke og dødd av, var det jo ikke noe problem. Men slik er det ikke. Vi har problemer med å skille mellom det som bare ser ut som kreft, og det som faktisk er kreft. Det gjør at mange som blir behandlet, ikke egentlig er syke. Da blir man kreftpasient uødvendig, og behandlingen blir til ingen nytte. Mange av dem som opereres, blir inkontinente for urin, og/eller mister potensen. Det er jo kjedelig dersom det skjer unødvendig.
– Men det er jo verre å dø av kreft.
– Ja. Men det er også slik at dette er forsøkt i praksis, og det viser seg at de som blir undersøkt med PSA og så får behandling, likevel ikke lever lengre enn dem som ikke tok testen.
– Dette skjønner jeg virkelig ikke. Det er jo bare å ta en blodprøve.
– Ja, det er det jo, i første omgang. Men så får du et resultat å forholde deg til. Det vanskelige valget er nå. Det gir ingen mening å ta prøven, for så bare å bli bekyret for svaret.
AVSLAGET. – Hva vil du gjøre da? Tar du prøven hos deg selv?
– Nei, jeg ønsker ikke å ta prøven. Jeg tenker som så at jeg vil heller dø eller skades av sykdom enn av behandling, og på en måte er det dette som er valget.
– Nei, dette var vanskelig. Men jeg har jo tillit til deg, så det er kanskje noe i det du sier.
– Du kan lese mer om det, og så kan vi ta en samtale til.
– Nei, jeg har vel bestemt meg for å følge ditt råd, tror jeg.
EN USIKKER VERDEN. – Det er greit, men det er en ting til jeg må si før vi avslutter. Jeg må vite at du ikke blir sint på meg om du om ti år får, eller også dør, av prostatakreft.
– Hva? Hva mener du nå?
– Prostatakreft er den vanligste kreftformen hos menn, og noe slikt som hver åttende mann vil få prostatakreft. Altså vil i snitt én få prostatakreft i løpet av resten av livet, om jeg har åtte slike samtaler som i dag. Det ville jo være ille om hver åttende mann jeg er fastlege for, satt igjen med en følelse av å bli syk på grunn av meg.
– Dette er virkelig forvirrende.
– Ja, men jeg sier det samme hele tiden: Verden er usikker – vi kan bli syke. Foreløpig klarer vi ikke å beskytte oss mot prostatakreft, enten vi tar, eller ikke tar, PSA.
– Nei, jeg vet sannelig ikke hva jeg skal si eller tro. Dette som skulle være så enkelt.
– Kanskje vi må ha en samtale til likevel?
Ingen oppgitte interessekonflikter
Referanser:
1) http://www.aftenposten.no/meninger/Darlig-norsk-prostatakreftomsorg-7795295.html
2) http://www.helsebiblioteket.no/retningslinjer/prostatakreft/3-screening-og-tidlig-påvisning/3.1-screening-for-prostatakreft
3) http://www.vg.no/nyheter/innenriks/sykehus-norge/hagens-kreftraad-be-fastlegen-blodteste-deg/a/10153056/
Kronikk og debatt, Dagens Medisin 21/2014