Primærhelsetjenesten - fremtidens forskningsfront

Anette Fosse, spesialist i allmennmedisin ved Øvermo Legesenter i Mo i Rana og Ph.D.-stipendiat ved Uni Helse, UiB
HELSE- OG omsorgsdepartementet (HOD) har lansert en stor nasjonal strategiprosess - HelseOmsorg21 (HO21) - der målet er «å utvikle en forsknings- og innovasjonsstrategi for helse- og omsorgssektoren».
I et intervju med bladet Forskningspolitikk (21. oktober 2013) sier lederen for strategigruppen, John-Arne Røttingen, at det må pløyes ny mark. Han påpeker at vi må tenke nytt og annerledes om hvordan forskning, utdanning og innovasjon i større grad kan prege primærhelsetjenesten og helsearbeidet ute i kommunene. - Her er det umulig å bruke spesialisthelsetjenestens institusjonelle løsninger», mener Røttingen.
FAGLIGE FORSKJELLER. Det er ikke bare organisatoriske, men også faglige forskjeller mellom spesialisthelsetjenesten og primærhelsetjenesten. Derfor kan ikke all forskning fra sykehusmiljø overføres til den allmennmedisinske virkeligheten.
Allmennlegen behandler en uselektert pasientmasse med en lavere forekomst av alvorlig sykdom, og mange pasienter har flere sykdommer og uavklarte symptombilder. En ukritisk bruk av resultater fra sykehusforskning kan gi overdiagnostikk og overbehandling, med betydelige kostnader både for den enkelte og samfunnet.
FORANKRING. I allmennmedisinsk fagutøvelse må legens kunnskap, faglige retningslinjer og anbefalinger balanseres mot pasientens subjektive opplevelse, personlige forutsetninger og livssituasjon. Legen må foreta mange avveiinger der det trengs bakgrunnskunnskap om hva symptomer og tegn kan bety, hva som er sannsynlige konsekvenser av risikofaktorer, medikamentbruk og «friskhets»-tiltak i den norske hverdagen, både i storbyen og på landsbygda.
I dag mangler vi som regel data om slike sammenhenger. Skal forskningen være nyttig, må den være virkelighetsnær og ivareta kompleksiteten. Derfor må den forankres i den allmennmedisinske virkeligheten der pasient, fastlege og samarbeidspartnere møtes.
HELT I FRONT. I de siste tiårene har norske allmennmedisinske forskningsmiljøer kommet helt i front når det gjelder å pløye nytt land for forskningsmetoder og forståelsesmodeller for sykdom og helse som kan bidra til å belyse de komplekse sammenhengene, blant annet om hvordan erfaringer og livssituasjon kan gi opphav til sykelighet. Dette skjer i et bredt internasjonalt nettverk.
Nysgjerrigheten og nytenkingen i allmennmedisinsk akademia springer ut fra en felles opplevelse av at medisinen generelt - og primærhelsetjenesten spesielt - opererer i et landskap med store kunnskapshull som ikke kan fylles av «mer-av-det-samme-forskning» drevet fra spesialiserte sykehusmiljøer eller legemiddelindustri.
Den teori- og metodeutviklingen som foregår i allmennmedisinen, kan berike hele det medisinske kunnskapsfeltet og gi et godt utgangspunkt for strategene i HO21 når nytt land skal pløyes.
SKJEVFORDELING. Norske allmennmedisinske forskningsmiljøer er imidlertid små og sårbare, og det er krevende å rigge store og sammensatte forskningsprosjekter som kan ivareta og utforske kompleksiteten. Satsingen på forskning i denne delen av helsetjenesten er mikroskopisk - sammenlignet med de midlene som strømmer til sykehusforskningen. Mens andelen av leger med Ph.D. i mange spesialistmiljøer er på 30-40 prosent, er det bare to-tre prosent av allmennlegene som har Ph.D.
Skjevfordelingen av forskningsressurser hindrer de allmennmedisinske forskningsmiljøene i å komme opp i en «kritisk masse» som kunne ha gitt bedre og mer grensesprengende forskning.
BYGGESTEINER. Det er nødvendig å øke midlene til allmennmedisinsk forskning, men penger er ikke hele løsningen. Et målrettet og strategisk arbeid med å bygge en robust infrastruktur, med nok veilederkompetanse og hensiktsmessig geografisk spredning, må også prioriteres.
Det pågående arbeidet med å etablere store allmennmedisinske forskningsnettverk hvor fastlegepraksiser i samspill med akademisk allmennmedisin systematisk utvikler ny kunnskap, er i tråd med disse ideene. Opprettelsen av fire allmennmedisinske forskningsenheter og den nasjonale forskerskolen i allmennmedisin er viktige byggesteiner i infrastrukturen.
FREMGANGSMÅTE. Vår oppfordring til HO21 er å sette konkrete mål for hva som skal være oppnådd innen de neste fem årene. Vi foreslår en dobling av midlene til allmennmedisinsk forskning, etablering av forskningsnettverk og opprettelse av forskningsnoder der det finnes fagmiljøer utenfor universitetsbyene. Det bør innledes samarbeid med kommunene om etablering av kombinerte stillinger for forskende fastleger og andre faggrupper i førstelinjen. Det må settes mål for økning av veilederkapasiteten. Et sentralt mål vil være å øke andelen av allmennleger med Ph.D.-grad til fem prosent.
Svaret på mange av dagens medisinske utfordringer ligger i innovativ og nyskapende forskning i primærhelsetjenesten. Øk den - og styrk den!
MEDFORFATTERE:
På vegne av den nyopprettede Nasjonale forskerskolen i allmennmedisin: Bjarne Austad og John-Tore Eid ved NTNU, Hege Therese Bell ved HINT, Anja Maria Brænd, Heidi Liland Fidjeland, Odd Martin Vallersnes og Ingvild Vik ved UiO, Frøydis Gullbrå, Kristian Jansen, Edvin Schei og Kristian Simonsen ved UiB, Johanna Laue ved UiT og Reidun Karin Sandvik ved HiB
Ingen oppgitte interessekonflikter
Kronikk og debatt, Dagens Medisin 21/2013